Å miste et barn, er helt umulig å forstå omfanget av.
Før du står i det selv.
Vi er heldigvis blitt bedre til å snakke om døden. Likevel er vi langt på vei gode nok på sorgarbeid. Mange lider alene, får ikke den hjelpen de burde ha fått, og kjenner ingen andre som kan relatere til de samme følelsene. Det kan føles veldig ensomt å stå alene i sorgen.
I en artikkel i BA, publisert 17.april 2025, kan du lese om Helene og Kent-Eivind som mistet sønnen Ragnar på ett år og fem måneder i en ulykke. De har i ettertid valgt å engasjere seg i Landsforeningen for uventet barnedød (LUB). Paret valgte å være åpne om sorgen og savnet etter Ragnar. Det har gjort at de har blitt kjent med flere som har mistet barn. Å snakke med andre som har opplevd det samme, ble en viktig del av sorgprosessen for Helene og Kent-Eivind.
Selv mistet jeg sønnen min Didrik i en ulykke i 2002. Jeg var i gang med utdannelsen som psykolog da det skjedde. Det ble ekstra viktig for meg å fullføre utdanningen. Med min personlige erfaring vet jeg at andre kan ha nytte av å snakke med noen som selv har opplevd og lever med sorgen. For meg gir det ekstra mening å være en støtte for andre i sin sorgprosess.
Helene og Kent-Eivind har valgt å være åpne om sorgen og savnet etter Ragnar. Samtidig opplever de at mange kvier seg for å snakke med dem. Det er forståelig, men det kan gjøre sorgen vanskeligere.
Min erfaring er likevel at du får det bedre når du tillater deg selv å minnes, gledes, sørge og dele dette med andre.
Les hele artikkelen om Helene og Kent-Eivind i Bergensavisen her (bak betalingsmur)