Når noen velger å ta sitt eget liv, kan det også ramme barn. Etter et selvmord kan det være vanskelig for de voksne å vite hva man skal fortelle til barna. Det kan føles riktig der og da å si minst mulig – kanskje fordi man er redd for barnets reaksjon, om de tåler det, eller at man rett og slett ikke vet hva man skal si.
Men fortielse, omskrivinger eller det å fortelle halve sannheter kan sette barnets fantasi i sving. Denne fantasien kan skape mye angst.
Åpenhet om døden gjør at barn lettere kan snakke om de følelser og tanker som kan dukke opp, i stedet for å bære det alene.
Spørsmålet er hvordan vi på en ærlig, men samtidig skånsom måte, kan forklare til barna at noen velger å avslutte sitt liv fordi de ikke orker å leve lenger. Historien vi forteller og begrepene vi bruker, må tilpasses barnas alder. Man kan f.eks. bruke begrepet «tankesykdom» i stedet for å forklare en psykisk lidelse. Og ikke minst er det viktig at det vi sier til barna, er sant – slik at de ikke gradvis vil oppleve at historien forverres.
Barnepsykolog Magne Raundalen (Klinikk for krisepsykologi) har skrevet en nyttig artikkel om dette temaet.
Før var det for mange tabu å snakke om selvmord. I dag har vi kommet mye lenger når det gjelder åpenhet rundt dette temaet. Barn trenger å vite både at noen ikke klarte å bære livet, og årsakene til dette. Raundalen gir også konkrete råd om hva du kan si til barna. Du kan lese hele artikkelen ved å trykke på tittelen nedenfor.
«Hva skal vi si til barn etter selvmord?»
Psykolog Christine Lien, Bergen